august

10 dager uten instagram

Jeg bestemte meg for å kutte ut Instagram forrige uke.

Ikke fordi jeg var lei, men fordi jeg kjente at jeg var avhengig. Jeg hadde en følelse av at det drepte kreativiteten min. Tidligere var Instagram et sted jeg gikk til for inspirasjon – til mat, musikk, yogaflyt.

Siden jeg var liten har jeg funnet inspirasjon ved å sitte i stillhet. Jeg kunne sitte i flere timer og tegne. Men det stoppet etter hvert, da jeg begynte å lete etter inspirasjon i hva andre gjorde.

Når det gjelder yoga, vet jeg at inspirasjonen kommer når jeg praktiserer selv. Enten alene på matten, i en time i studio eller med YouTube. Men aldri ved å bare se hva andre gjør. Med Instagram ble det til at jeg så og så – uten å gjøre.

Etter kanskje tre timer på sofaen en formiddag kjente jeg meg helt nede. Jeg følte meg tappet, men samtidig helt full – som om hodet var fylt uten å få utløp. Ubehaget bunnet i følelsen av at jeg kastet bort tiden min. Jeg levde ikke yoga.

Bekymringen er å miste markeds-kanalen min til nye yogadeltakere – synligheten min, frykten for å ikke leve av det jeg underviser. Men innover i meg er det en stemme som velger stillhet, natur og nærvær.

Min markedsplass har lenge vært community og fellesskap, og Instagram har hjulpet meg med det på mange måter. Men nå kjenner jeg en trang til å handle, ikke bare følge med.

Kanskje er det med Instagram-scrolling som med mye annet: det har ført meg hit jeg er nå, men samtidig vekket en dypere lengsel etter å skape – ekte, innenfra.

solnedgang fra Eftang

refleksjon

Det har nå gått ti dager siden jeg postet på Instagram for siste gang. To dager senere slettet jeg appen fra mobilen, og noen dager etterpå oppdaterte jeg bioen – profilen er ikke lenger aktiv. Likevel merker jeg at jeg fortsatt vil inn og "sjekke". Helt ærlig har jeg logget inn via nettleseren noen ganger, bare for å se – et par minutter før jeg legger bort mobilen. Litt som å lukte på godteri uten å ta en bit. Jeg vil bare vite at det fortsatt er der.

Har det inspirert meg? Kommentarene jeg får er at det er modig, og et godt valg. Noen er bekymret for hvordan det skal gå med bedriften min uten Instagram. Men jeg kjenner at jeg mer og mer lander i at jeg faktisk ikke trenger den. Det viktigste jeg får ut av dette, er mer frihet i hodet. Jeg slipper å tenke «content» hele tiden. Jeg stresser mindre, fordi tiden ikke blir spist opp av mobilen.

Jeg merker også at det har endret hvordan jeg tar bilder. De er ikke lenger tiltenkt en «story». I stedet delte jeg nylig noen av de fine bildene jeg hadde tatt med samboeren min – og det føltes så koselig. Og egentlig er det jo akkurat det jeg ønsker: å dele mer med de jeg har rundt meg, her og nå.

Logg av

Det jeg merker mest nå, er at stresset som fort dukker opp når jeg har mye å gjøre, roer seg når jeg husker at jeg ikke trenger å lage innhold for å være synlig. Jeg vet ikke om jeg egentlig har fått mer tid, men jeg har mer energi til å bruke på det jeg faktisk vil. Og jeg blir stadig minnet på at telefoner en gang bare var telefoner – og at det går helt fint å leve uten å være påkoblet hele tiden.